Kontakt oss
Åpningstider
Alle dager 09:00 – 18:00
Slaget på Strindfjorden
På fjorden utenfor Lade i Trondheim, utspant det seg et av de mest betydningsfulle sjøslagene i kong Sverres tid. Det var mot slutten av hans liv, men han hadde regjert lenge. Han ble hyllet som konge i 1177.
I begynnelsen av hans regjeringstid preget kampen mot kong Magnus Erlingsson og hans far, Erling Skakke, kongens tid. Den gamle byen Trondhjem var et av landets viktigste maktsentra. Den gamle regionen Strindfylket omfattet området rundt Nidaros by, strakte seg over fjorden og inkluderte Leksvik. Fjorden mellom Strinda og Leksvik ble kalt Strindfjorden, og sagaene refererer spesifikt til slaget på Strindfjorden. De stridende parter var birkebeinerne og baglerne.
Eller hvis vi nevner lederne på hver side: Kong Sverre mot Oslobiskop Nikolaus Arnesson. Etter at kong Sverre hadde nedkjempet Erling Skakke i 1179 og deretter hans sønn kong Magnus Erlingsson i 1184, var det relativt fredelig i riket i mange år. I 1196 utfordret biskop Nikolaus Sverre. Ættebakgrunnen var viktig på denne tiden. Nikolaus hadde den rette bakgrunnen for å utfordre den bannlyste kongen i Norge. Han var halvbror av kong Inge Krokrygg, og Sverres dronning, den svenske kongsdatteren Margrethe, var tremenning av Nikolaus, datter av Erik den hellige.
For å forstå de politiske konstellasjonene i Norge på denne tiden er det nødvendig å undersøke den store sammenhengen.
Maktkampen i det norske imperiet (Norgesveldet) må sees både i lys av nasjonale og internasjonale forhold. Det er enklere å forstå linjene nasjonalt. I 1153 ble den norske kirkeprovinsen grunnlagt som en av de største i Nord-Europa i utstrekning.
Etter å ha vært underlagt erkebiskopen av Bremen og senere erkebiskopen i Lund i Skåne, fikk det nye erkebispedømmet i Nidaros i tillegg til det norske fastlandet også ansvar for Island, Grønland og øyene i Vesterhavet, som Færøyene, Orknøyene, Shetland og Suderøyene med Man. I flere generasjoner hadde Norge opplevd rivalisering mellom ulike kongesønner. Da erkebispesetet ble opprettet, var det tre konger: Haraldssønnene Inge Krokrygg, Sigurd Munn og Øystein. I realiteten var det borgerkrig i landet, til tross for periodiske samarbeid.
I tråd med den gamle arveretten hevdet at alle konge sønner at de kunne kreve kongsnavn på tinget. Dette ønsket kirken å avslutte. Den ønsket at den eldste legitime sønnen skulle bli den neste kongen, for å sikre en organisert og forutsigbar overgang av kongemakten. Erling Jarls sønn Magnus ble kronet til norsk konge. Han ble valgt som konge av Inge Krokrygg allerede som femåring. Han var født i ekteskap, men problemet var at faren hans ikke var konge. Derimot var moren hans kongedatter. For å rette opp i denne mangelen ble kong Magnus kronet til konge i Bergen av erkebiskop Øystein i 1163. Dermed ble kirken en sterk støttespiller for kong Magnus. Mot alle odds vant kongesønnen Sverre fra Færøyene, den uekte sønnen til kong Sigurd, kampen mot kong Magnus etter mange års konflikter og maktkamp.
Stykke av Strindfjorden tatt fra Leksvik mot Tautra. Foto: Bjørn Lien.
Internasjonalt befant vi oss midt i kampen mellom keiseren og paven om innflytelse på verdslig utvikling. Paven, som anså seg selv som Guds representant på jorden, krevde prinsipiell overhøyhet over verdslige herskere. Denne kampen gjenspeilet seg også nasjonalt, der erkebiskopen ønsket en viss overhøyhet over kongen.
Kong Sverre, som hadde presteutdanning, var godt kjent med konflikten som pågikk i Europa. Han visste for eksempel at teologene ved universitetet i Bologna motsatte seg pavens overhøyhet, noe som fremgår av Sverres tale mot biskopene. Paven engasjerte seg mot Sverre og lyste ham flere ganger i bann. Dermed sto den norske kirken mot kong Sverre. Selv om erkebiskop Øystein forsonet seg med Sverre, fortsatte paven kampen.
Etter at Erling jarl og senere kong Magnus var nedkjempet, glemte ikke paven kong Sverre, som var blitt bannlyst. Dette er bakgrunnen for at Oslobispen, som selv var blitt godkjent som norsk biskop av kong Sverre, startet kampen mot ham i 1196. Han fikk støtte fra kong Magnus’ tidligere tilhengere. Flere av landets ledende familier støttet baglerne. Kampen mellom kongens menn, birkebeinerne, og det nye bispepartiet, baglerne, raste de siste seks årene av Sverres regjeringstid.
Slaget på Strindfjorden fant sted fredag den 18. juni 1199. Baglerne seilte nordover fra Bergen med en stor flåte for å erobre Nidaros. Da de fikk vite at Sverre var i byen, ga de opp og dro nordover til Hålogaland for å få støtte fra Bjarkøy. De fikk den støtten de søkte. På sen vinter hadde Sverre i Nidaros bygd åtte store skip med høye sider, ferdige til påske.
I begynnelsen av juni returnerte baglerflåten til Trondhjemsfjorden og ankret ved Munkholmen. Byen var godt befestet, og baglerne seilte innover fjorden for å samle forsyninger. Morgenen den 18. juni forlot birkebeinerflåten byen og seilte innover. Kampen ved Tautra begynte ved middagstid og raste i seks timer. Kong Sverre ledet kampen fra sitt skip, kalt «Hugro,» som betyr sinnsro. Han var en modig mann som ikke skånte seg selv. Under hele slaget brukte han armbrøst. Ikke minst holdt han taler til mennene sine når det var anledning.
Hans taler var inspirerende. Professor Fredrik Paasche sier i sin bok om kong Sverre: «Kongens lederskap bar nå, som ellers, en god del av æren for seieren.» På natten kunne kong Sverre og hans menn ro inn til byen etter å ha ryddet seks av baglernes skip. Hallvard av Saastad fra Stange, en av baglernes dyktigste høvdinger, var blant de falne.
Illustrasjon fra 1902 om Slaget på Stringfjorden.
Biskop Nikolas var ikke kjent som en modig mann. Han var strategisk, og hans skip holdt seg i utkanten av slaget. Da han så hvordan det utviklet seg, valgte han å flykte utover fjorden sammen med nære allierte som Reidar Sendemann og Håkon Jarlssønn. Til tross for at han også oppmuntret sine menn, holdt han seg på avstand fra selve kampen.
Fredrik Paasche, en norsk pedagog, forfatter, og litteraturhistoriker, refererer til en tale som Biskop Nikolas angivelig holdt for sin hær før slaget: «Sverre presten har nå ikke mer av Norge enn et nes, og det kunne være passelig om han styrte over det fra galgen der han var hengt. Jeg tror ikke vi baglere skal bry oss stort om hvor han farer med skipene sine, som han lar klinkes sammen her i byen.» Ironien hjalp imidlertid ikke. Sverre forble konge til han døde en naturlig død i 1202 i Bergen.
Viking laws
1 BE BRAVE AND AGGRESSIVE
BE DIRECT.
GRAB ALL OPPORTUNITIES.
USE VARYING METHODS OF ATTACK.
BE VERSATILE AND AGILE.
ATTACK ONE TARGET AT A TIME .
DO NOT PLAN EVERYTHING IN DETAIL.
USE TOP OUALITY WEAPONS.
2 BE PREPARED
KEEP WEAPONS IN GOOD CONDITION.
KEEP IN SHAPE.
FIND GOOD BATTLE COMRADES.
AGREE ON IMPORTANT POINTS.
CHOOSE ONE CHIEF.
3 BE A GOOD MERCHANT
FIND OUT WHAT THE MARKET NEEDS.
DO NOT PROMISE WHAT YOU CANNOT KEEP.
DO NOT DEMAND OVERPAYMENT.
ARRANGE THINGS SO THAT YOU CAN RETURN.
4 KEEP THE CAMP IN ORDER
KEEP THINGS TIDY AND ORGANIZED.
ARRANGE ENJOYABLE ACTIVITIES WHICH STRENGHTEN THE GROUP.
MAKE SURE EVERYBODY DOES USEFUL WORK.
CONSULT ALL MEMBERS OF THE GROUP FOR ADVICE.
