Slaget på Strindfjorden
18. juni 1199 – seks timer som avgjorde en borgerkrig, utenfor Hindrum Fjordsenter på Strindfjorden.
Basert på Historieglimt 257 av Per Øverland
På fjorden utenfor Lade stod et av de viktigste sjøslagene i kong Sverres tid. Det var mot slutten av hans liv, men han hadde regjert lenge. Hyllet som konge i 1177, hadde han i de påfølgende to tiårene nedkjempet Erling Skakke og siden kong Magnus Erlingsson. Riket hadde hatt år med relativ fred. Men i 1196 reiste biskop Nikolaus Arnesson banneret mot den bannlyste kongen, og borgerkrigen blusset opp igjen for siste gang. De to som stod mot hverandre hadde uvanlig tette familiebånd til det norske kongehuset — Nikolaus var halvbror av kong Inge Krokrygg, mens Sverres dronning Margrethe, datter av den svenske kongen Erik den hellige, var tremenning av biskopen. Blodslinjene krysset hverandre, men på Strindfjorden måtte slektskap vike for makt.
For å forstå hva som stod på spill må man rulle opp et større bakteppe. I 1153 ble den norske kirkeprovinsen grunnlagt — en av de største i Nord-Europa i utstrekning. Erkebispedømmet i Nidaros styrte ikke bare det norske fastlandet, men et enormt maritimt rike: Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene, Shetland og Suderøyene. Kirken hadde i generasjoner forsøkt å rydde opp i Norges kaotiske tronfølge, der den gamle loven ga alle kongesønner rett til å kreve kongsnavn på tinget. Løsningen kirken ønsket var enkel: eldste ektefødte sønn arver. Magnus Erlingsson ble kronet i Bergen av erkebiskop Øystein i 1163 — kirkens kandidat, kirkens løsning. Men mot alle odds vant kongesønnen Sverre fra Færøyene, Sigurds uekte sønn, tvekampen. Dermed stod kirke og stat på kollisjonskurs. Sverre var presteutdannet og kjente godt til teologiske debatter i Europa — blant annet ved universitetet i Bologna, der ledende teologer motsatte seg pavens krav om overhøyhet over verdslige herskere. Han stod fast mot bannlysning og kirkelig press. Biskop Nikolaus Arnesson hadde selv blitt godkjent som biskop av den samme kong Sverre han nå kjempet mot. I 1196 tok han likevel opp kampen, støttet av kong Magnus' gamle tilhengere og flere av landets mektigste familier. De siste seks årene av Sverres regjeringstid ble preget av krigen mellom birkebeinerne og baglerne — og den kulminerte på Strindfjorden den 18. juni 1199.
Illustrasjon fra 1902 om Slaget på Strindfjorden
Historisk kunstnerisk gjengivelse av den episke sjøkampen
Baglerflåten hadde seilt nordover fra Bergen med mål om å erobre Nidaros. Da de fikk greie på at Sverre selv holdt til i byen, gav de opp og dro videre nordover til Hålogaland for å hente støtte fra Bjarkøy. Den fikk de. Kong Sverre benyttet den sene vinteren til å bygge åtte store skip med høye sider — klare til påske. Da baglerflåten vendte tilbake til Trondheimsfjorden i begynnelsen av juni og la til ved Munkholmen, var Sverre klar.
Om morgenen den 18. juni seilte birkebeinerflåten ut fra den godt befestede byen. Kampen ved Tautra begynte ved middagstid og raste i seks timer. Kong Sverre ledet fra sitt skip — kalt Hugro, som betyr sinnsro. Han skjøt med armbrøst gjennom hele slaget og talte til sine menn når det var anledning. Professor Fredrik Paasche skriver i sin bok om kong Sverre: kongens lederskap bar en god del av æren for seieren.
Biskop Nikolaus var strategen, ikke krigeren. Han holdt sitt skip i utkanten av slaget. Da han så hvilken vei det bar, flyktet han utover fjorden sammen med sine nærmeste — Reidar Sendemann og Håkon Jarlssønn blant dem. Hallvard av Saastad fra Stange, en av baglernes dyktigste høvdinger, var blant de falne. På natten kunne Sverre og hans menn ro tilbake til byen etter å ha ryddet seks av baglernes skip.
Biskopens egne ord før slaget hadde vært hånlige. Sverre kontrollerte bare "et nes", hadde han sagt — og kongen burde henge i en galge der. Det hjalp ikke. Sverre forble konge til han døde en naturlig død i Bergen i 1202. Det var borgerkrigstidas siste store sjøslag — og det stod utenfor Amborneset, på det samme vannet du ser fra Hindrum Fjordsenter i dag.
Krigerne som kjempet på Strindfjorden den dagen ble lagt til hvile i gravhaugene like ved. Utforsk gravhaugene på Amborneset .
Vikingenes visdomslover
For den som søker styrke i ro og fred i handling.
1. Vær modig og tilstedeværende
Møt øyeblikket direkte uten frykt. Grip muligheter når de viser seg, men vær som vannet – tilpass deg, vær smidig, flyt rundt hindringer. Fokuser på én utfordring om gangen med helt nærvær. Planlegg ikke alt i minste detalj – ha tillit til øyeblikkets visdom. Bruk de beste redskapene du har tilgjengelig.
2. Vær forberedt i kropp og sjel
Hold dine redskaper skarpe og ditt sinn klart. Tren kroppen med respekt, ikke voldsomhet. Finn gode kampfeller som deler dine verdier. Bli enig om det som virkelig betyr noe. Velg én leder når handling kreves, men husk at den sanne leder tjener gruppen.
3. Vær en ærlig handelsmann
Forstå hva verden trenger, ikke bare hva du ønsker å gi. Lov aldri noe du ikke kan holde – din ære er ditt største våpen. Krev ikke mer enn det som er rettferdig, for grådighet ødelegger tilliten. Behandle alle med respekt – i morgen kan fienden bli din allierte.
4. Hold leiren i harmoni
La orden og renhet gjenspeile sjelsro. Skap glede og fellesskap som styrker båndene mellom krigere. Sørg for at alle bidrar med sine gaver og evner. Lytt til gruppens visdom før store avgjørelser tas – mange øyne ser mer enn to.
«Den sanne viking erobrer først seg selv – så åpner verden seg naturlig.»