Gravhaugene på Amborneset
Stjerneformede graver, sverd av stål og historien jorden har voktet i tusen år – ved Hindrum Fjordsenter på Fosen.
Steinens språk – gravenes form og kosmiske mening
På Amborneset finner vi gravhauger i nesten alle former vikingtidens gravskikk kjente. Runde hauger, ovale hauger, avlange langhauger og båtformede graver – hver form valgt med mening, ikke tilfeldighet. Størrelsen på haugen fortalte historien om den som lå der. En liten haug på halvannen meter i diameter tilhørte kanskje en bonde eller håndverker. De største gravhaugene i Norge, som Herlandshaugen på øya Leka med sine 65 meter i diameter og 12 meters høyde, tilhørte de mektigste. Status ble ikke bare levd – den ble bygget i jord for evigheten.
Nær sjøen, på den nedre delen av Amborneset, ligger en grav som skiller seg ut fra alle andre. Den er stjerneformet – en trekantformet, treamet gravtype som knapt finnes andre steder i Norge. Formen er ikke dekorativ. I norrøn mytologi og sjamanistisk tradisjon knyttes trekanten til Yggdrasil, verdenstreet som bandt de ni verdener sammen – Åsgard over, Midgård i midten og Hel under. Den som ble lagt til hvile i en slik grav, ble plassert ikke bare i jorden, men i en kosmisk orden. Graven var ikke et sluttpunkt. Den var et knutepunkt.
Midt i kjernen av hver gravhaug, skjult under lag av jord og tid, finner man steinrøyser. Det er her selve graven er lokalisert – de avdøde enten kremert eller lagt hel i kammeret, omgitt av gjenstander som skulle følge dem videre. Redskaper, smykker, mat og våpen. Ikke symboler, men praktiske hjelpemidler for det livet vikingene trodde ventet på den andre siden.
Fra åtti til tretten – det moderne taps stille katastrofe
På 1800-tallet talte man over åtti gravhauger i området rundt Amborneset. I dag er tretten bevart. De resterende seksti-sju er borte – ikke dramatisk ødelagt, men stille fjernet av plog, spade og grunnmur gjennom generasjoner. Det som overlevde tusen år med nordnorsk vær, borgerkrig og middelalderens kaos, ble redusert til ingenting av moderne jordbruk og utbygging. Det er kanskje den mest stille katastrofen i områdets historie.
De bevarte haugene bærer sine egne sår. Tydelige fotgrøfter langs nedkanten markerer de opprinnelige konturene – grenser som en gang definerte det hellige fra det hverdagslige. Plyndringsgroper preger flere av haugene som mørke sår i terrenget, vitnesbyrd om hender som i desperasjon eller grådighet brøt seg inn for å stjele det som tilhørte de døde. Kanskje lette de etter gull, kanskje våpen, kanskje amuletter som skulle ha beskyttet krigeren på reisen til Valhall. De fant ikke fred – og de etterlot seg spor som arkeologer leser som åpne bøker i dag.
Jernets sang fra Amborneset – sverdet som overlevde tusen år
I 1928 ble fragmenter av et vikingsverd levert inn til Vitenskapsmuseet i Trondheim, hentet fra en av gravhaugene på Amborneset. Dateringen peker mot perioden 800–850 e.Kr. – de første, mørkeste tiårene av vikingalderen, da skandinaviske krigere begynte å sette sine spor langs Europas kyster. Sverdformen er klassifisert som J. Petersens type E, etter arkeologen Dr. Jan Petersen, som i 1919 publiserte den første systematiske typologien over norske vikingsverd i sin doktoravhandling «De norske vikingsverdene».
Håndverket i dette sverdet er bemerkelsesverdig. Grepet inkluderer en del av klingen til et ensidig sverd. Begge hjaltene er godt bevart og prydet med en dekor som vitner om en smed med tid, tålmodighet og stolthet – smale, doble kobberlister som rammer vertikalt inn runde fordybninger langs hele hjaltets lengde. Den tredelte knappen er smidd sammen med overhjaltet og adskilt fra det av en omgående perlelist. Dette er ikke et masseprodusert krigsredskap. Det er et personlig objekt, laget for én mann, beregnet på å vare lenger enn ham.
Norge er vikingverdenens fremste våpenkammer. Av rundt 3500 vikingsverd funnet i hele Skandinavia, stammer de fleste fra norsk jord. Forklaringen er enkel og dyp på en gang: de hedenske gravskikkene med å legge sverd ned i graven var sterkere og mer utbredt i Norge enn i Sverige og Danmark. Sverdet fulgte sin eier inn i døden, slik det hadde fulgt ham i livet – som en forlengelse av vilje, status og ære. Amborneset-sverdet er ett av disse. Et fragment av en mann vi aldri vil kjenne, men hvis håndverk vi fortsatt kan holde.
Jordens hemmeligheter – arkeologene åpner døren til jernalderen
I 2009 gjennomførte arkeologer fra NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim systematiske undersøkelser på Amborneset, i forbindelse med etableringen av en rasteplass. Det de fant, endret forståelsen av stedet. Blant funnene var mange kokegroper fra jernalderen – anlegg brukt til matlaging ved hjelp av oppvarmede steiner. Noen av kokegropene hadde imponerende dimensjoner på over to meter i diameter. Slike størrelser brukes ikke til å koke middag for en familie. De brukes til å mette mange – ved samlinger, seremonier og feiringer der et helt samfunn møttes.
Arkeologene fant tre ildsteder og rester av et svartjordslag – det mørkeste tegnet på langvarig menneskelig aktivitet. Svart jord dannes der mennesker har levd over tid: ild, aske, organisk materiale og generasjoners dagligliv smelter sammen til et lag som arkeologer gjenkjenner umiddelbart. Ingen tydelige stolpehull avslørte hus, men tilstedeværelsen av ildsteder, svartjord og de omkringliggende gravhaugene peker entydig mot bosetning i nærheten. Folk levde her. Ikke bare begravde sine døde her.
På Borgåsen, like over Amborneset, finnes en steinansamling som lokale sagn har kalt Borgen. Det antas at dette kan ha vært en bygdeborg – en forsvarspost eller et samlingssted for lokalmakten. Nedenfor finnes røyser som kan være gravhauger eller forposter tilknyttet det samme anlegget. Kombinasjonen av gravfelt, kokegroper, ildsteder, svartjord og en mulig borg på høyden peker mot Hindrum som et historisk tyngdepunkt i Indre Fosen – et sted med varig makt, ikke bare forbigående bosetting. Les mer om folkevandringstidens borg . Hva som fortsatt skjuler seg under overflaten, vet ingen.
Fjorden utenfor Amborneset husker mer enn graver. Den 18. juni 1199 ble det samme vannet til et slagfelt – der kong Sverre og birkebeinerne møtte baglerhæren i et av borgerkrigstidas mest avgjørende sjøslag. Fem skip sank. Hvem vet hva som fortsatt skjuler seg på bunnen utenfor neset.
Utforsk flere kulturminner, lokale steder og historiske spor på Fosen. Tilbake til kultur, mat og steder .